Det var en stor dag for både spillere og trenere på mandag, for ut på Vadmyrabanen kom Ståle Solbakken for å overvære en treningsøkt.

Grunnen til det storstilte besøket var at trener Daniel Andreassen gikk ganske så suverent av med seieren som «Årets trenerforbilde 2013» i vår, en kåring som organisasjonen Av-og-Til har regi på. Ståle var en av jurymedlemmene.

Vadmyrabanen badet i blått

Ståle rakk å være der en time, hvor 55 spillere deltok på økten. Det var 1999 og 2000 spillere, samt endel hospitanter fra 2001 og 2002 – til og med et par spillere som ikke er hospitanter men som snek seg med. De var så fine i blått at vi så gjennom fingrene på akkurat det.

Ståle Solbakken besøkte gruppen våren 2013 og fikk sett 50 spillere i aksjon. Foto: Marcus Olsen Daatland

Etter ca. en halvtime med trening samlet spillerne seg rundt den tidligere landslagsspilleren. Det haglet med spørsmål, mye rettet mot det å være manager i storklubber som Wolverhampton, FC Køln og FC København.

Hjertestopp og mangel på hår…

Guttene gikk rett til mannens motivasjon og lurte på hvorfor han ble trener, hvor Ståle trakk frem hjertestoppet han opplevde som spiller.

– Hjertet mitt stoppet og jeg var død i syv minutter. Det fikk meg til å tenke på fremtiden. Jeg hadde lyst til å være i fotballmiljøet. Hva skal jeg gjøre da? Bli lagleder? Dommer? Trener? Jeg bodde på Hamar og plutselig ble det ledig jobb i Ham-Kam og så fikk jeg den jobben. Det var egentlig litt tilfeldig, men mest fordi jeg hadde lyst til å fortsette med fotball.

Man skulle tro at en nær-døden opplevelse ville fange interessen, men unge Oliver Walle var mer interessert i noe helt annet. «Hvor ble det av håret ditt?» spurte han til stor latter.

– Håret det forsvant. Hvis du går inn på nettet så kan du finne et bilde hvor jeg har langt hår. Et eller annet sted på veien så ble det borte og det kommer ikke igjen. Du må passe godt på det, plutselig er det borte.

Viktig med trening

Hvordan ble du så god, lurte John-Kristian Hansen på.

– Jeg vet ikke om jeg var så god. Det var mange jeg spilte med som var bedre. Jeg tror det var fordi jeg trente mye og var mye på løkka.

Daniel Andreassen_Ståle Solbakken
Foto: Marcus Olsen Daatland

At han begynte med fotball var fordi det var morsomt og noe han kunne gjøre med kompiser

– Jeg var ikke supergod spiller som liten, men jeg trente ganske mye – mer enn de fleste og var nesten alltid på et sted som dere var. Jeg hadde ikke spilt i eliteserien før jeg var 24, jeg kom ikke på landslaget før jeg var 26-27 og jeg var ikke proff i utlandet før jeg var 30. Så jeg var veldig treg i avtrekkeren. Jeg tok steg for steg fordi jeg trente mye.

Artig nok trakk han hverken frem landslag eller proffspill da Marius Paasche lurte på hva som var hans beste fotballopplevelse.

– Vet ikke helt jeg. Jeg ble norgesmester med et guttelag i 1983. Det er lenge siden, men det var morsomt. Vi var en kameratgjeng som ble NM-mestere, slo Strømmen i finalen på Jordal Amfi. Og da hadde vi aldri sett kunstgress. Det var første gang vi spilte på kunstgress. Da tenkte jeg at Jordal var en av de få kunstgressbanene i Norge. Mens nå er det jo  – vi kunne ikke drømme om en slik bane som dette her. Om vinteren spilte vi på snø  og da spilte vi med ispigger under fotballskoene. Da dro vi på bensinstasjon  og hadde med fotballsko. Da skøyt han som hadde bensintasjonen pigger inn i skoene slik at vi ikke skulle skli rundt.

En storøyd Håvard Landro fulgte kontant opp: Men hva om du ble taklet?

– Vel da fikk man noen fine riper i leggen..

– City vinner serien

Ellers var det mange som var opptatt av «beste»-spørsmål. Hans favorittlag er Liverpool, han tror Manchester City vinner Premier League neste år, det beste laget han har møtt som spiller var Nederland, mens Barcelona var beste motstander han møtte som trener. Den beste spilleren han har spilt mot var Zinedine Zidane. Beste medspiller, vel det var tidligere Brann-spiller Tore Andre Flo.

– Det tror jeg faktisk var Tore Andre Flo da han var på sitt beste for landslaget. Da var han veldig veldig god. Et par tre år – rundt 96/97 – da var Tore Andre veldig god. Like god som de beste i Europa.

Det beste med å være proff? Det var å spille for alle tilskuerne. På spørsmål om hva han var mest kjent for svarte han med glimt i øyet:

– Det tror jeg er at jeg har mistet håret

Ellers utelukket han ikke å ta over landslaget. «Jeg må først få spørsmålet, så får vi se hva jeg svarer da».

Primadonnaer det vanskeligste

Theodor Dyngeland Olsen ville vite hva som var det vanskeligste med å være trener i en storklubb. Der er det bare for unge å ta lærdom av svaret:

– Det vanskeligste er at det er veldig mange som bryr seg alt for mye om seg selv og litt for lite om lagkameraten. De er veldig opptatt av hva de kan gjøre og at de skal ha det bra og så er de for lite opptatt av at laget og lagkameratene skal ha det bra. Det kan være et problem noen ganger.

Etter spørsmålsrunden måtte han haste avgårde til studio, med Bergens Tidende og BA på slep. Dere kan lese artikelen deres her:

Bergens Tidende

BA

Lyst til å begynne med idrett?

Vadmyra har lang erfaring med fotball, turn og håndball. Her er litt om klubbens verdier: