Fotballsesongen er straks over og ny er under planlegging. Hva vi enn gjør, la oss sørge for at vi får alle barn og ungdom med videre. Gjerne enda flere enn de vi alt har. 

Fotballgruppens ledelse gjennomfører i skrivende stund en viktig oppgave. Trenerkabal, sesongmål, budsjett og sportslig opplegg for 2016 skal settes. Jeg er spent. Vi fotballforeldre har våre krav og forventninger. Selv om de er høye, er det noe som sier meg at spillernes krav og forventninger er enda et hakk over hva vi måtte mene. Slik skal det være.

Et vakkert tiltak er at det nå er satt av midler til en sportlig leder. Den erfarne Terje Hansen startet det arbeidet 1. november. Nå gjelder det å følge opp med et så sterkt og godt tilbud som mulig, både når det gjelder trenere, anlegg og støtteapparat.

Jeg føler ikke at jeg overdriver når jeg hevder at jobben klubben gjør er noe av det viktigste for lokalmiljøet og utviklingen av mennesker. Klubbens tilbud er viktig og et som, om gjort riktig, former mennesker og forbereder de til et krevende voksenliv. Det er ikke «bare fotball». Dette handler om så mye mer enn det. Dette gjelder selvfølgelig også turn og håndball, selv om det er fotball jeg fokuserer på i denne kommentaren (håndballgruppen har, gjennom stjernelag, kanskje det viktigste inkluderings-bidraget i klubben – som er vel verdt å nevne).

Frafall i norsk ungdomsfotball er et problem. La de ikke bli et Vadmyra-problem.

Jeg har fulgt årgangene 99-2002 tett de siste årene. Det er, for det meste, positivt å se hvordan spillerne blir ivaretatt. Årgangene som har vært i ungdomsfotballen et år eller mer (99-2001) har attpåtil opplevd vekst siden overgangen fra barnefotballen.

Veksten i årgangene som har utgjort dagens guttegruppe (1999 og 2000) er på rundt 20% siden 2013. Tall fra 2001-årgangen tyder på at den følger samme trenden. Om et år er håpet at vi ser det samme i 2002 og om to år i 2003. 

Ikke at frafall ikke eksisterer. Bildet øverst er en påminnelse om nettopp dette. Tatt for 2 1/2 år siden, da Ståle Solbakken kom på besøk. 53 spillere var tilstede på den treningen. Syv av de har siden sluttet. Fire har sluttet helt med fotball (en av de prøver seg igjen i skrivende stund), mens tre har begynt i andre klubber. 46 av de er fortsatt hos oss. Vil de også være her ved sesongstart neste år? Det blir spennende å se.

Det har også kommet mange spillere til siden den gang Solbakken var her på visitt. I hvert fall et dusin. Kanskje opp mot 20 spillere. Det er kjekt. Noen av de har startet med organisert fotball først i ungdomsalderen. Det er eksepsjonelt. Vi kan takke Daniel Andreassen og hans trenerkolleger for det, i tillegg til fotball-ledelsens vilje til å la de være innovativ og tenke nytt. Utfordre de etablerte normene.

Hvordan ståa er for de eldre årgangene i klubben vet vi ikke. Og at vi har slitt på jentesiden er velkjent. I år har trenere på Småjentene og samarbeidslaget med Mathopen i jentefotballen gjort en viktig jobb for å ivareta et tilbud. Det er noe som det må bygges videre på.

Hvorfor slutter spillere?

Noen vil kanskje stusse på om det egentlig er noe å ta på vei over at over halvparten – på landsbasis – slutter med fotball i ungdomstiden. For kanskje er det bare sunne årsaker? Andre interesser. Man flytter. Man prioriterer skole. Eller?

Det hadde vært beroligende med slike årsaker. Men sannheten er dessverre en ganske annen.

En av fem føler seg ikke gode nok og slutter med idrett var et av svarene i en undersøkelse referert til i NRK. Det flest svarte «det var kjedelig» eller at «Min venn/venner sluttet». Tenk på den siste der. Mister man først en, kan det få en uheldig dominoeffekt.

På tredjeplass er «jeg fikk ikke spille» svaret. Benkesliter-fenomenet. Som egentlig er utrolig. Man betaler for å ville spille fotball, men får så beskjed om å sitte og få tresmak i ræven. Hva er det fotballtrenere driver med? Dette er et punkt som trenerne må ta på alvor. For å si det rett ut: Trenere som har spillere som sitter mer på benken enn de spiller, de bommer. I hvert fall hvis dette er spillere som dukker opp og deltar jevnt over på treningene. Kanskje det er trenerne vi her bør benke? Fotballen er ganske særegen på det fenomenet innen idrett. Det er et resultat av fotballens uvane fremfor at det er faglig begrunnet.

«Der ute sitter dere på benken, her får dere være med» sier blant annet kampsportinstruktører. Hvor de peker? På fotballbanen selvfølgelig.

Ser vi videre på listen må vi først på 6. og 13. plass før vi kommer til det vi vanskelig kan gjøre noe med. «Jeg ble skadet» og «Jeg måtte flytte». Listen er ellers fylt opp av noe klubb og trenerne kan gjøre noe med. Hvor preventiv og faglig godt arbeid kan gi et sunt og godt tilbud til ungdom, tilpasset hver enkelts behov.

Evaluering, kompetanse og satsing på bredde

Til det trengs det resurser, kommunikasjon og felles mål. Mest av alt må vi aldri slå oss til ro og klappe oss selv for mye på skulderen, selv når det har gått så bra som eksempelvis i 2000-årgangen vår. For selv der har noen sluttet. Var det gode grunner? Eller noe vi ikke fanget opp? Slike spørsmål må vi stille. Alltid. En ny kamp venter hver dag og vi må være selvkritiske, energiske og ta fatt på utfordringene som venter. Det skader ikke å se til andre klubber eller andre idretter for inspirasjon.

«Fordi vi satser på de nest beste like mye som de beste» svarte sportslig leder i Ullern da han ble spurt om hvordan de klarte å snu frafall til vekst. Her tror jeg mye av nøkkelen ligger. I Follese har de nå en 50%-regel for spilletid. En jeg selv syntes er litt ekstrem og detaljstyrende siden den går på enkeltkamper. Men at Vadmyra IL bør ha som uttalt mål og krav til trenere i ungdomsfotballen at alle skal spille mer enn de sitter på benken i løpet av sesongen? Så absolutt. Her har vi en gylden mulighet til å ta Follese-initiativet et steg videre.

Å være fotballtrener for barn og unge er en ekspertjobb sa nylig Per Joar Hansen. Han har vel et poeng? Vi kan ikke overlate alt arbeidet utelukkende til foreldre og dugnadsånden. Det strekker ikke til, hverken i tid eller nødvendig kompetanse. På dette nivået er den resursen et supplement. Grunnmuren bør være faglig sterke mennesker som driver med dette til daglig. Unge i idrettslaget eller ei. Noe som gjelder like mye på et tredjelag som et førstelag.

«Du elsker fotball. Du vet det bare ikke enda.»

Noe av det viktigste arbeidet som gjøres er rekruttering. For en ting er å holde på de vi har. Noe annet, og minst like viktig, er å ta inn de som ønsker å begynne med idrett. I tillegg har vi de som ikke engang vet at de fort ville elsket å drive med idrett i Vadmyra.

Her er en scene fra den fantastiske TV-serien Friday Night Lights verdt å nevne. I et vellykket rekrutterings-forsøk sier en av karakterene, til en motvillig ungdom: Du elsker fotball. Du vet det bare ikke enda. Her kan underholdningsbidraget lære oss mye om det å motivere.

Jeg elsker lokalfotballen og er ikke alene om det. Det samme gjør nok de aller fleste spillerne vi har. Og flere som vi forhåpentligvis klarer å rekruttere. Da må vi være vårt ansvar bevisst og sørge for at våre spillere ikke slutter på feil grunnlag.

«Der borte stod jeg. Hver uke. Jeg ble aldri invitert med». Sitatet er fra en voksen mann i 30-årene med flerkulturell bakgrunn. Han sa det til meg for noen måneder siden, da han var og så på en smekkfull bane av ungdom i alle farger og fasonger. Han ble rørt over hva han så, men fortalte også om sine egne smertefulle minner fra Vadmyrabanen på 80-tallet. Den gang han ikke ble sett og ikke invitert med. Selv om han stilte opp i fotballtøy og virkelig ønsket. Tross den iherdige innsatsen så mange gjorde den gang, ble ikke denne gutten fanget opp. Vi bør vel unngå slike beretninger om 10 og 20 år?

Intervju med han kommer senere her på nettsiden vår. Det er en enkeltskjebne og et perspektiv som er en påminner om hvor viktig det er at noen ikke faller utenfor. At selv om vi gjør en fantastisk jobb og får med oss 99%, så kan effekten av den ene prosenten vi gikk glipp av bli ganske så kjip.

Vi må derfor aldri bagatellisere om noen slutter. Det må tas alvorlig og vi må gjøre alt i vår makt til å unngå at det er på feil grunnlag. Eller hva?

Les også: Skremte ungdomsfotballen vekk spillerne? 2000-guttene satt under lupen.

Kommentar-hjørnet på nettsiden er stedet vi slipper til meninger om idrettslaget. Meningene som fremmes samsvarer ikke nødvendigvis med idrettslagets standpunkt, de er ment til  skape diskusjon og refleksjon. Noe på hjertet? Kontakt gjerne redaksjonen!