Det kunne blitt en fulsltendig bekmørk start på sesongen for et skadeskutt G3, som røk ut med to tap, hvor det første var en real juling av dimensjoner. Heldigvis avsluttet de cupen med å vise seg som de krigerne de var. 

Slakt i åpningskamp

Det var tid for cup på et Varden-anlegg som var velsignet med solskinn og en glad gjeng med oppmøtte tilskuere. Endelig var fotballsesongen i gang!

Publikum Varegg Cup 2016
Latteren satt løst blant engasjerte tilskuere. Foto: Per Molvik

Vårt G3-lag var enda mer skadeskutt og tynnere bemannet enn forrige ukes 4-2 seier i treningskamp. Da er det godt å få hjelp. To av klubbens fremste representanter for holdninger og Vadda-ånd stilte i den anledning villig opp: Den alltids smilende og løpsglade Theodor Olsen, samt ungdommen med «hardtarbeidende» som mellomnavn: Sander Garvik Kurseth (oki da, mellomnavnet er Garvik. Men «Sander» står for «forsvarer/forsvarende mann» og her stilte han opp for å hjelpe og forsvare sine yngre medspillere). Begge hører i utgangspunktet til G2.

Benjamin, Theodor Varegg
G2-spiller Theodor (bakerst) fant tid til å fikse på håret. En av ungdommene som har lagt ned mest tid på Vadmyrabanen, han stilte villig opp på kort varsel for å hjelpe medspillere. Foran er en hardtarbeidende Benjamin. Foto: Per Molvik
Varegg Cup 2016
Simon og co. etterlot seg svimerker på Varden-banen, men til ingen nytte i dette oppgjøret. Foto: Per Molvik

Men selv de to ungdommene kunne lite gjøre i første oppgjør mot Bjarg 1, et lag med en snittvekt 50% over våre egne i ren muskelkraft. Uheldigvis hadde de også 50% mer fart og bevegelse. Oppgjøret endte, i god Q-sjokolademelk, med «MasseMye-0». Captain Picard kan best oppsummere opplevelsen:

Peek-a-boo

Dette var ikke et vakkert syn, sjeldent har 01-spillerne vært så tafatte og ble mer og mer resignert for hver scoring som kom. Etterhvert som målene rant inn påpekte noen av oss blant publikum galgenhumoristisk at klubben like godt kunne sendt enda flere av de øvrige 30 spilleklare guttespillere som satt rundt om i 5071-hjemmene, for her var det ikke mye motstand et så redusert lag var i stand til å gi. Vi mistet fokus. Spillerne mistet fokus. Mon tro hva spillerne tenkte, for det så ut som de hadde gitt opp. Her var det ingen bønn, ingen magisk frelser som kom løpende inn for å ta kampen for de. Det var noe Hannibalsk over det og her måtte guttene ta et valg. Fokusere på andre ting, eller begynne å kjempe kampen man var satt til å spille? Skulle man kapitulere fordi ballene haglet inn? Det handlet om å slikke sine sår, brette opp ermene og trå til.

For denne historien handlet det om den skulle ende i tragedie eller bli en fortelling om noe annet.

Marius 2 Varegg
Marius jobber alltid ustoppelig, men det ble ingen enkel kamp for han og co, som møtte et lag med ferdigutvokste og dyktige Bjarg-spillere. Foto: Per Molvik

En form for revansj, trass tap

Heldigvis ble ikke lørdagen fullstendig helsvart. Et fattet trenerteam fikk vekket en gnist i de sønderknuste guttene i løpet av de 40 minuttene før neste oppgjør. Mon tro om hårføner var iverksatt i garderoben, for dette kunne man ikke være bekjent av.

Selv om de der gikk til kamp mot enda større gutter og nå ble ytterligere svekket da maskinen Muhamed, som har vært syk som oppladning, måtte innse at kroppen ikke var klar for dette enda. Enhver som har sett den ungdommen i form vet hvilket tap det er, han er som reinkarnasjonen av Spartacus. Tanksen Simon slet med en fot, men bet tennene sammen, det skrantet også for Remy som ønsket å starte på benken. Det så ikke lovende ut.

Kampen startet. Det var heldigvis «et helt annet lag» på plass, som det så godt heter.

«PASS PÅ, MANN ALENE!». «VINN DUELLEN!!!». «EG E MEEEEEEED!» 

Ropene nådde Lyderhorns topp. Gnistrende blikk i det ubarmhjertige taklinger ble iverksatt. Hadde noen av ungdommen sett Braveheart hadde det ikke forundret meg om det ville blitt skreket «FREEEEEDOOOOOOM!» i Mel Gibsonsk/skotsk dialekt. De var heltent. I oppgjøret mot Fana 3 var det ingen tvil om at Vadda-guttene skulle vinne når det kom til innsats.

Noe de gjorde til gangs. De vant også kampen om å spille best fotball. Bare så synd de ikke vant selve kampen, for ballen ville ikke inn. 

Nære på, men i dag gikk alt like på utsiden. Foto: Per Molvik
Nære på, men i dag gikk alt like på utsiden. Foto: Per Molvik

Det var et dyktig Fana-lag som scoret, mot spillets gang. Keeper Marcus hadde så langt vært en bauta med redninger få andre gjør, noe som kom godt med etter kampen før hvor han stort sett ble redusert til å plukke ballen ut av eget nett.

1-0 kunne han ikke gjøre noe med og spørsmålet var nå om guttene ville klappe sammen. Ville dette bli et nytt mareritt, et nytt slakt?

Takk og lov, det ble alt annet enn det. Krigen fortsatte, anført av en midtbanekonge: Jonas Øvrebø Olstad rev, slet, vant dueller og ruvet. Han var over alt og slo lekre pasninger (som om vi skal pirke litt var litt for få av da driblefanten kan være litt glad i ballen).

Men dette var en Jonas som viste tendenser til storform. Ungdommen ble jeg først kjent med høsten 2014, da han kom til klubben. Han gikk inn på det som var G13-2 den gang, et lag som startet høstsesongen med tap etter tap. Før alt endret seg i Regycup, hvor de ikke tapte et eneste oppgjør før myntkast sendte de rett ut. Etter den cupen var Jonas på plass. De vant resten av seriekampene det året og han var en viktig faktor. En maskin som etter enkelte oppgjør knapt klarte å stå på bena. En visualisering av å «Gi alt for laget».

I dette oppgjøret kriget han sammen med sine øvrige midtbanespillere, deriblant Simon. Som vel forklarer hvorfor Jonas var på veldig mange av Vaddagraf Per Molviks bilder. Han var over alt. Bare sjekk her:

Rundt seg ble det løpt. Mye. Her viste G2-guttene Theodor og Sander seg også frem som de ypperlige spillerne de er. Bevegelsene de to, sammen med terrieren Benjamin (forøvrig en av banens dominerende spillere), hadde var en som lovet godt for sesongen. Dessverre har rettferdighet aldri vært del av fotballens verden. Fabian, Sander, Jonas – de blåste av flere ganger til ingen nytte, i skogen bak Fana-målet flyktet ekorn med livet som innsats for å unngå bombardementet av baller.

Jonas serverte, Sander løp
Vetle  (t.h) og Sander fant godt samspill. Foto: Per Molvik

Få minutter før slutt ble også kampen punktert. Marcus hadde en solid inngripen, tok ballen og hadde såpass hastverk med å få satt igang spillet at han mistet den. «Takk skal du ha» sa Fana-spissen som satte den kontant i åpent mål. En sønderknust keeper, som før dette var blant banens dominerende spillere, ble heldigvis tatt godt hånd om av stjernespiller Tobias. Det vitner om klasse når en spiller i slike situasjoner er mest opptatt av at medspilleren sin har det bra og kan riste det av seg. Hvor er lommetørkleet når man trenger det?

Tobias Varegg Cup 2016
Kriger, masekopp og den komplette lagspiller. Hans navn er Tobias. Foto: Per Molvik

Trass 0-2 og få minutter igjen på klokken fortsatte guttene å kjempe og krige. De ga aldri opp og avsluttet i det minste med stil. Å tape på denne måten var mulig å leve med. Smilet var tilbake på ungdommens ansikt og troen på egne ferdigheter var der igjen.

Det samme var galgenhumoren. Spillerne var enige om at den første kampen får bli kampen man aldri snakker om igjen.

Lærdommen var også god. Uavhengig av hvilken styrke man møter, hvor stor overmakten er og hvor håpløse oddsene er. Man gir aldri opp. Man kjemper. Kriger. For innsatsen, den er det kun spillerne selv som avgjør. Bare spør Leonidas. Selv ved tap kan man bli legendarisk.

Takk til Vaddagraf og bestefar Per Molvik som tok seg tid til å ta herlige bilder.

 

Edit: Enkelte har i ettertid gjort meg oppmerksom på at dette kunne, merkelig nok, tolkes som at klubben nektet å sende spillere til å hjelpe et skadeskutt lag. Som det står ganske så klart i starten av artikkelen kom to G2-spillere nettopp i den anledning.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here